Når fjøsnissene inntar Elverum
En stemningsfull julefortelling for hele familien
Av Viggo Bårdseng
INNLEDNING
Når denne historien i dag fortelles helt til ende, håper jeg du sitter igjen med et lite smil – kanskje også et øyeblikk av undring. For selv om vi alle vet at fjøsnisser ikke finnes ... ja, så er det likevel noe med julen som gjør at vi begynner å tvile. I den mørkeste tiden av året skjer det ting vi ikke helt kan forklare. Små pust av magi. Fotspor som ikke burde være der. Lyder og lysglimt vi ikke finner noen forklaring på.
Troen – enten den er stor eller bitteliten – og drømmene vi bærer på, gjør noe godt med oss. De åpner dørene til et rom inni oss hvor fantasien får flyte fritt, hvor hjertet blir litt mykere, og hvor vi igjen kan kjenne barnets egen undring.
Og sannheten er: Du trenger ikke fortelle noen hva du egentlig tror på. Noen hemmeligheter skal man få beholde helt for seg selv. De er som små lys som bare du kjenner varmen fra.
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god og magisk førjulstid – full av undring, varme og kanskje et lite nikk fra en fjøsnisse i Skumringen.
Julehilsen fra Viggo Bårdseng
Kapittel 1. Morgen i de dype skoger.
Snøen hadde falt hele natten i de dype skogene, og alt var pakket inn i et hvitt, mykt teppe som glitret i den gryende adventsmorgenen. Granene bøyde seg under vekten av sukkerhvite greiner. Det var en slik morgen som fikk hele skogen til å virke som et levende, pustende julekort.
Inne i den største koia våknet nissene sakte til liv. Glørne i ildstedet glødet stille, og i en krok lå rampenissen under bordet med beina i en vedkurv etter nattens rampestreker. Nissebarna sov med nesene stikkende ut av skinnfeller, mens de eldre nissene snudde på seg og mumlet noe om at adventsmorgener alltid kom for tidlig.
Men én nisse var allerede oppe: Gammel-Nissefar, eller Bestenisse som alle kalte ham, selv om han i hemmelighet mente han slett ikke var så gammel. Han tok på seg støvlene, gned rim av skjegget og gikk ut i den blå morgenen, rett mot utedoen som sto mellom to graner med et hjerte skåret i døren.
Der satte han seg ned, buksa godt nede på knærne, og pustet tungt ut i den kalde luften. Ingenting i verden ga så mye ro som et stille dobesøk på en vintermorgen i skogen. Gjennom hjerteåpningen i døren kunne han se stjernene blekne sakte i horisonten.
På fanget hadde han boken han hadde funnet tidligere i høst – en blå bok med sølvskrift: Elverum – byen som venter på nissene. Den hadde dukket opp uten forklaring, som om den var sendt som en invitasjon. Han bladde i den, og til sin overraskelse hadde nye sider dukket opp. Tegninger av Triangelparken, Rådhusplassen, Storgata og Viggo Bårdsengs galleri. Det var som om boken fortalte dem hva som ventet dem i byen.
Han ble sittende så lenge at Lille-Skråsjegg – den minste og ivrigste nissen – kom tuslende ut. Han var så spent på reisen at han ikke hadde sovet et øyeblikk. Da Bestenisse kom ut av utedoen, kastet Lille-Skråsjegg seg i snøen og lot som om han sov der ute. Bestenisse ristet på hodet og smilte.
«Når en liten nisse ikke får sove før en reise, betyr det at han er klar for eventyr.»
Og slik begynte dagen da nissene skulle reise til Elverum.
Gamle nissefar svinger beina ut av senga og lar tærne treffe det iskaldt knirkende tregulvet. Han skvetter litt av kulden, før han gnir seg grundig i øynene og prøver å samle dagen mellom hendene. Det blå morgenlyset siver inn gjennom glipen i gardinen, og den stille koia fylles av en svak duft av ved, ull og vinter.
En ny dag er i ferd med å våkne – og nissefar med den.
Nissefar drar støvlene på med et tungt sukk, fortsatt mer i drømmen enn i dagen. Han rusler søvnig ut av hytta, og døra knirker lavt i det han lukker den bak seg. Den klare vinterlufta møter ham som et kaldt puff i ansiktet, og snøen knitrer under hvert steg.
Med skjegget på snei og et halvt blunk i øyekroken vandrer han mot utedoen – like morgengretten som en nisse kan være, men trofast mot dagens første gjøremål.
Nissefar sitter på utedoen og nyter et av døgnets aller viktigste øyeblikk – alenetiden. Snøen ligger stille rundt den lille bua, men inni er det varmt nok til at han kan lene seg tilbake og bla rolig i boka om Elverum.
Ingen rampenisser som maser, ingen som roper etter hjelp – bare stillhet, frostrøyk og et lite øyeblikk helt for seg selv.
Gamlenissen ble sittende så lenge at tiden nesten forsvant mellom sidene i boka. Ute knaste snøen svakt, og før han visste ordet av det, hørte han små, raske tråkk nærme seg. Lille-Skråsjegg – den minste, mest rastløse av hele nisseslekta – kom tassende gjennom morgenlyset.
Den lille nissen hadde vært så oppglødd over den store reisen at han ikke hadde sovet et eneste sekund den natta. Øynene glitret av både forventning og trøtthet.
Da Bestenisse endelig kom ut av utedoen, med skjegget på snei og frostrøyk i barten, kastet Lille-Skråsjegg seg brått ned i snøen. Han lukket øynene hardt og trakk pusten som om han hadde sovet der hele natta.Bestenisse stoppet, så på ham et øyeblikk og ristet lattermildt på hodet.Den gutten der, tenkte han, har mer fantasi enn all skogen rundt oss.Så smilte han stort – reisen hadde allerede begynt, lenge før de forlot hytta
Kapittel 2. Reisen gjennom skogen og natten i den gamle løa.
Hele nisseflokken gjorde seg klar. Hester sto dampende ved sledene, geitene trampet ivrig i snøen og mente de burde trekke minst halve lasset, og nissebarna fniste mens de pakket ned både nødvendigheter og helt unødvendige ting.
De reiste gjennom skogen som et lite tog av liv og latter. Trærne lente seg over stien som om de ønsket dem god tur. Sledene gled så mykt over snøen at det hørtes ut som hvisking.
Da solen gikk ned i en flamme av lilla og blått, nådde de den gamle løa der de alltid sov den første natten. De tente et bål, bredte ut skinnfeller og la seg tett sammen.
Men den natten skjedde noe spesielt. Musefamilien Lillestjert – som bodde i løa – kom frem med små gaver: frø, bær og en liten nyperose. De la dem i en ring som takknemlighet for at nissene passet på skogene. Snøfivel, den store geiten, så dem og nikket alvorlig som en dronning i et geitekongedømme.
Da nissene våknet og så gaven, ble de rørte. Bestenisse løftet nyperosen med skjelvende fingre. «Det er ikke størrelsen på gaven som betyr noe,» sa han. «Bare hjertet bak den.»
Senere gikk han til utedoen bak løa. Den var enda kaldere enn den hjemme. Men når han bladde i boken, så han at en tegning av et stort juletre på en plass med fakler rundt – Rådhusplassen – nå var synlig.
Han kjente noe i magen. Det store nærmet seg.
I nattens stille timer hadde musefamilien jobbet iherdig i skjul. Med små, raske poter hadde de klippet, bundet, trillet og pakket sammen små gaver av alt skogen kunne by på: kvister, nøtter, barnåler og tørkede bær.
Da morgenen kom, lå gavene pent plassert i en ring midt på gulvet i nissekoia – en vakker liten sirkel av takknemlighet.
Musefamilien visste nemlig at fjøsnissene passet på skogen gjennom hele året. De holdt rovdyr unna musebolet, passet på at maten strakk til, og delte alltid varmen fra bålet når kulden ble som bitende verst.
Og nå, mens nissene fortsatt sov med skjegget i skinnfellen, lå den lille musehilsenen og ventet – som en stille takk fra skogens aller minste.
Da nissene våknet og oppdaget gavene på gulvet, ble det helt stille i koia. Den lille ringen av musegaver glitret svakt i morgenlyset, og det var som om hele rommet holdt pusten.
Gamle nissefar bøyde seg sakte ned, strøk skjegget bakover og kjente en tåre presse seg frem i øyekroken. De andre nissene sto tett rundt ham, rørt på samme vis – så små gaver, men så stor omtanke.
«Det er ikke størrelsen som betyr noe,» sa nissefar lavt, med stemmen full av varme. «Bare hjertet bak gaven.»
Og akkurat da var det som om hele skogen smilte.
Fjøsnissene reiste videre mot Elverum samme dag, mens morgenlyset fortsatt lå blått og stille over skogen. De spente fast sekkene, vinket farvel til den lille musefamilien og satte seg i sleden.
Da de satte fart, gled sleden så mykt over snøen at lyden nesten forsvant. Det lød som et svakt sus, som om snøen selv visket hemmeligheter til dem. Ingen gniss, ingen knirk – bare en stille, magisk glid gjennom vinterlandskapet.
Slik fortsatte de, som en liten sky av eventyr, på vei mot neste oppdrag i førjulens skjulte verden.
Kapittel 3. Flyet, fallskjermene og den første natten i Elverum
Mens sledene sov i løa, var blånissene i full gang i sin del av skogen. Nisseflyet – en skranglete konstruksjon laget av never, osp, bjørk og en gammel trillebårdel – sto klart til å lette. Ingen visste hvordan flyet kunne fly, men det gjorde det hver eneste advent.
Rampenisse Tjorven hadde sneket med en sekk pepperkaker om bord, noe som var helt forbudt. Såklart åpnet han sekken i luften. Lukten fikk propellen til å spinne dobbelt så fort. Nisser ble kastet frem og tilbake. Kapteinnissen mistet lua si og skrek av både raseri og latter.
Til slutt kastet de seg ut i fallskjerm, og nissene dalte ned mot Elverum som dansende snøfnugg. De landet i Triangelparken, ved Østo og nesten på taket til Amalfi. En blånisse landet i en snøhaug og måtte graves ut.
Da sledene kom noen timer senere, møttes nissene i måneskinnet og sto lenge og bare så på byen som lå foran dem. Snøen glitret. Lysene blinket. Det var som å se et levende maleri.
Nisseflyene sto klare på den snødekte sletta – en herlig skranglete konstruksjon av never, osp, bjørk og en gammel trillebårdel som fungerte som både flykropp og landingsbein. Det knirket i hver pinne og hvert neverlag når vinden strøk over dem, som om flyene småpratet seg imellom før avgang.
Ingen visste egentlig hvordan i all verden disse merkelige byggverkene kunne fly. Selv de eldste fjøsnissene, som hadde opplevd flere hundre vintre, ristet på hodet og mumlet noe om «ren galskap» og «mirakler i treverk».
Men likevel – hvert eneste år, akkurat når adventen våknet i skogen, skjedde det samme. Flyene løftet seg. Først et lite hopp, så et vinglete sprett… og plutselig bar vinden dem som om selve julestemningen var motoren.
Rampenissene jublet, gamle nissefar sto med armene i kors og smilte i skjegget, og nissebarna hoppet i snøen hver gang et fly forsvant inn i den blå månemorgenen.For i fjøsnissenes verden trengtes det verken motorer eller formler – bare modighet, eventyrlyst og en god dose julemagi.Og den magien kom alltid, år etter år, når nisseflyene skranglet seg opp fra bakken og tok til vingene mot Elverum
Fjøsnissene var godt kledd i vinterkulda, pakket inn i skinnfeller, halstørkler og lune busseruller som luktet både bål og skog. De visste at reisen kom til å bli lang, og at de skranglete, hjemmelagde flyene ikke akkurat tilbød den mest behagelige komfort.
Da motorlyden av knirkende bjørkegreiner og sildrende never tok til, satte nissene seg godt til rette i setene av gamle sekker og mose. Vinden rev i skjeggene deres idet flyene steg, vinglete og modige, mot himmelen.
Men fjøsnissene holdt ut. De lo, de sang, de holdt rundt hverandre når kulda tok tak, og de visste at turen var verdt det. For reisen hadde ett mål: å spre juleglede dit de skulle, og ingen vinterstorm kunne stoppe dem når de først var på vei.
Flyene suste videre, treverk klapret og skjegg vaiet – fjøsnissenes egen luftflåte på adventens magiske himmel.
Fjøsnissene som hadde valgt å reise til Elverum med de hjemmelagde skogsflyene sine, kom inn for landing i ekte nissestil – hulter til bulter og uten særlig styring. Flyene, som skranglet som gamle vedkurver i vinden, dalte ned over byen med både mot og flaks som hovedmotorer.
Det første flyet traff snøen i Triangelparken, sprutet opp et hvitt skyggeslør og endte med nesen plantet i en snøhaug. Det andre svingte litt for mye mot høyre og dumpet ned på parkeringsplassen vis-à-vis butikken til Viggo, bare et hårstrå unna en nedsnødd sykkelstativ.
Elverum var nådd. Og eventyret kunne fortsette.
De gikk rett til Hauggården – Viggo Bårdsengs butikk i Hauggaarden
Døren åpnet seg som om den kjente dem.
Inne var det mørkt, stille og varmt på samme tid. Bildene på veggene fanget dem straks. Elverum i vinterlys. Storgata i kveldsblå toner. Glomma i frostrim. Det var som om Viggo hadde sett verden slik bare nisser gjorde.
«Vi må ta med noen bilder som gaver,» sa Bestenisse. «Til dem som ikke klarte reisen.»
De tok ned tre små bilder og pakket dem i neverposer. På disken lå smykker av tre og stein, og nissefrøknene gispet av glede. De tok med noen av dem også.
Ved systua la de fra seg klær som hadde fått hull på reisen. Viggo sydde ikke nye klær – men han reparerte alt. Nissene visste at når de kom tilbake senere, ville alt være helt igjen. Det var deres egen lille hemmelige tradisjon.
Rampenissene flyttet et par småting, slik de alltid gjorde, men på en måte som bare Viggo ville forstå. En liten hilsen.
Og så forsvant nissene ut i natten.
Nissene lusket utenfor vinduene til Viggos butikk, skjult av snødunger og måneskygger. De presset små neser og skjeggete kinn mot glasset for å få et glimt av innsiden. Hver eneste en studerte nøye hyllene, døra, og den gamle låsen som hang nederst – som om de planla et stort, men høyst godhjertet, innbrudd.
De hvisket, pekte, krøp rundt og saumfarte hvert hjørne av fasaden. Én nisse klatret opp på skuldrene til en annen for å se om det fantes en sprekk i vinduet, mens en tredje forsøkte å dytte opp døra med en pinne – uten særlig hell.
Snøen knaste svakt under små støvler, og hele gjengen hadde det travelt med å finne den perfekte måten å komme inn på uten at Viggo merket noe som helst.
For nisser er flinke til mye – men å komme seg lydløst inn i en butikk, det er en egen kunst.
Nissene koste seg stort da de omsider kom seg inn i galleriet. Der inne var det varmt, stille og fullt av bilder som glitret i lyset fra små spotlamper. Gamle og unge nisser vandret mellom rammene med brede smil og ivrige øyne, som om de hadde kommet til en skattkammer av historier.
De pekte, lo og nikket gjenkjennende til motiver de likte ekstra godt. Noen strøk skjegget tankefullt, andre klødde seg i lua – det var så mye å velge mellom.
Og selvfølgelig begynte praten raskt å gå om hvilke bilder de kunne ta med som gaver. Ikke stjele, nei da – nisser tenker jo alltid godhjertet – men å plukke med seg noen små kunstskatter til venner og familie i skogen.
Hele galleriet fyltes av en lun og hemmelig juleglede.
Litt klær som var blitt slitt og revnet under reisen, ble lagt forsiktig igjen i butikken. En knapp som manglet her, en søm som hadde sprukket der – små ting som betydde mye for nissene.
De visste at Viggo var god med slike reparasjoner. Ingen nål jobbet så stødig, og ingen tråd lå så jevnt som når han hadde vært i sving.
Nissene la tøyet pent i en liten stabel, nikket tilfreds og bestemte seg for å hente alt sammen senere – når Viggo hadde gjort sin stille magi.
For i Elverum var det alltid trygt å legge igjen noe som trengte litt kjærlighet.
Kapittel 4. Nisseliv i byen og rampestreker i hver krok
Elverum lå mørkeblå og stille under vinterhimlen. Snøen i Triangelparken glitret, og rampenissene var allerede i gang med å lage en hoppbakke i skråningen ved Kulturhuset. Kinoen lå tom, men nissene satte seg i stolene og lot det store lerretet fylle dem med undring.
I Storgata presset nissebarn nesene mot vinduene og stirret på pepperkaker og julepynt. De lo, fniste og tegnet små sirkler i kondensen på glasset. På Hotel Central satte nissene seg i stolene som om de var kongelige, og selv rampenissene var høflige der inne.
Det var full konsentrasjon i mørket – kinoen leverte spenning som fikk både små og store nissehjerter til å slå litt raskere.
Hoppbakken utenfor kinoen ble nissenes store stolthet, og den ble ivrig testet av alle som våget å sette utfor.
Alle som våget seg utfor ble målt med nøye og høytidelige nisseregler.
Så gikk de videre til Milano og Amalfi, der de luktet på pizza og pasta, og tok små smakebiter de gjemte seg bak lerretshyller for å spise. Ingen mennesker merket at små fotspor lå igjen i melet på kjøkkenet.
Deretter gikk nissene dit de alltid gikk når de trengte ro i byen: Gaarder Gård.
Den gamle gården lå majestetisk , ikke langt fra Triangelgården, Sigdal Interiør, Amalfi og Viggo Bårdsengs butikk. Den hadde stått der i generasjoner. Den luktet av treverk, historie, vind som blåste rett fra gamle tider. Nissene satt under takutstikket og lot skinnfellene hvile mot veggen.
Gaarder gård – nissenes hvilested midt i Elverum
Valget ble umulig å ta – så de tok like godt begge. Først et måltid på Milano, der nissene nesten datt av stolene da de smakte pizza med sprø bunn og ost som smeltet på tungen. Deretter bar det videre til Amalfi, hvor de oppdaget at pasta kunne være like magisk som et nysnøfall.
Nissene spiste, lo og smakte på retter de aldri hadde hørt om før. Det ble en festkveld fylt av nye smaker, varme rom og små øyeblikk av ren lykke. Og da de til slutt trillet ut i snøen igjen, var de enige:
Elverum hadde mye mer å by på enn de hadde forestilt seg. Og restaurantbesøk – ja, det måtte de gjøre oftere.
To steder fanget straks nissenes oppmerksomhet. Etter all hopping, løping og skøy om kapp utenfor kinoen begynte magene å rumle som små tordenvær. Det var tydelig at de måtte finne et sted å fylle på med noe godt – og helst noe helt annet enn den vanlige grøten og flatbrødet de spiste hjemme i skogen.
Da de tittet rundt i vinterkvelden, lyste to steder varmt mot dem: Milano og Amalfi. Vinduer fulle av varme farger og duftene som snek seg ut i den klare luften, gjorde at nissene stoppet opp og stirret med store øyne. Her var det mat de aldri hadde smakt før – dufter av krydder, stekte retter, pizzaer som snurret i lufta, og pastagryter som putret i kjøkkenet. Det var som å se inn i en helt ny verden. Men, turte de å gå inn ?
— "Slike herligheter har vi da ikke hjemme i løa," mumlet en av de eldste nissene og dro skjegget ettertenksomt.
Gaarder gård hadde en egen ro som nissene kjente igjen lenge før de var i nærheten. Det var som om gården pustet – ikke tungt, men med en mild, gammel varme som kom fra tømmeret, jordene som en gang lå rundt, og alle menneskene som gjennom tidene hadde vandret under dens tak. Selv nå, midt i moderne Elverum, sto gården som et lite stykke av fortiden, plassert et lite steinkast fra Triangelgården, Sigdal Interiør, Amalfi og Viggo Bårdsengs butikk, som en påminnelse om at noe varer, selv når alt annet forandrer seg.
Hege og Gunnar, eierne av denne vakre storgården, elsket å pynte ute når vinteren kom. Ikke bare for seg selv, men for alle som gikk forbi. De satte ut gamle lykter, kurver med granbar, små skigjenstander og ting som hadde levd et langt liv. Lyset fra små lenker glitret over tunet, og menneskene som passerte kunne ikke unngå å smile litt – men de ante ikke at de samtidig skapte en festplass for noen helt andre.
For nissene… de elsket Gaarder gård.
For dem var det som å komme til et hemmelig skjulested. De kalte det Hvilestedet. Det var ett av de få stedene i byen der selv rampenissene sluttet å lage sprell. Her kunne de sitte under takutstikket, la skinnfellene som Hege og Gunnar hadde lagt ut varme de små ryggene deres, og høre vinden rusle gjennom trærne som om den fortalte eldgamle historier.
Når de ankom denne natten, ble det straks roligere i flokken. Noen tente en bitteliten gløgggryte bak vedskjulet, andre tegnet mønstre i rimlaget på veggen. En blånisse spilte lavt på en barkfløyte, mens en gammel rødnisse danset en sakte, rund dans i snøen.
Gaarder gård var trygghet. Et lite pusterom i byen. Et sted der nissene kunne være akkurat slik de var.
Og om Hege og Gunnar noen gang syntes det var flere små fotspor enn vanlig rundt tunet om morgenen – ja, så hadde de helt rett. Gaarder gård hadde hatt besøk. Igjen.
Mens de voksne nissene hvilte og koste seg, satt Bestenisse alene i Triangelparken. Han bladde i den gamle, tykkbundne boken sin. Nye sider viste seg der den ikke hadde hatt flere på mange år. Sider om dans, lys, leker og fest. Og Bestenisse smilte, for han visste at natten ennå var ung, og at eventyrene hadde bare så vidt begynt.
«Det er nå,» sa han stille.
KAPITTEL 5 – Den store nissefesten på Rådhusplassen
To netter før julaften lå Rådhusplassen stille, dekket av ny snø og et mykt, gyllent lys fra gatelyktene. Plassen var tom, ventende.
Så kom nissene.
Først som skygger. Deretter som små lys. Og så, plutselig, var hele plassen fylt av liv. De bar med seg fakler, kurver, julemat, skinnfeller og instrumenter. Hele atmosfæren forandret seg idet de trådte inn på plassen. Byen virket å våkne litt i vintermørket.
De reiste juletreet fra Svartholtet – høyt og staselig midt på plassen. Så pyntet de det med neverhjerter, halmfugler, treskjærte figurer og epler som bar merker av små nissebitt.
Da faklene ble tent, løftet flammene seg som levende skapninger. Snøen glitret. Hele plassen glødet.
Så kom festmaten.
Lefser fylt med tynn grøt. Småkaker bakt i skogen. Røkt fisk. Tørket eple. Honning fra nissebiene. Barsaft som duftet av skog. Og midt i plassen sto en stor gryte med nissegrøt som hadde kokt hele dagen over bål.
Barna fikk først, slik det skulle være.
Og så begynte dansen.
Nissebarna løp rundt treet i kaotiske, lykkelige sirkler. De voksne danset gamle nissedanser, hoppende og trampende, med skjegg og luer som fløy i alle retninger. Rampenissene laget egne danser som ingen skjønte, men alle prøvde.
Leker oppsto spontant. Snøbollkast. Skli-konkurranser. Luefanging. En konkurranse i hvem som kunne trille en snøball lengst mens de sang.
Og under treet satt en liten svart kråke og så på. Nissefrøknene ga den bær og brødsmuler. Og da den fløy opp og landet i toppen av treet som en levende stjerne, holdt alle pusten et øyeblikk.
Bestenisse åpnet boken. Sidene var tomme nå, men de glødet av lys.
«Dette,» sa han, «er historien vi skriver selv.»
Og de danset videre til faklene sluknet og himmelen begynte å lysne.
Da de forlot plassen, la Bestenisse en liten trefigur ved døren hos Viggo som takk.
Og da nissene kom hjem til koia i skogen, satte Bestenisse seg på utedoen, så opp på stjernene og sa:
«Den vakreste julen. Og neste år gjør vi det igjen.»
Når denne historien i dag er fortalt helt til ende, håper jeg du sitter igjen med et lite smil – kanskje også et øyeblikk av undring. For selv om vi alle vet at fjøsnisser ikke finnes … ja, så er det likevel noe med julen som gjør at vi begynner å tvile. I den mørkeste tiden av året skjer det ting vi ikke helt kan forklare. Små pust av magi. Fotspor som ikke burde være der. Lyder og lysglimt vi ikke finner noen forklaring på.
Troen – enten den er stor eller bitteliten – og drømmene vi bærer på, gjør noe godt med oss. De åpner dørene til et rom inni oss hvor fantasien får flyte fritt, hvor hjertet blir litt mykere, og hvor vi igjen kan kjenne barnets egen undring.
Og sannheten er: Du trenger ikke fortelle noen hva du egentlig tror på. Noen hemmeligheter skal man få beholde helt for seg selv. De er som små lys som bare du kjenner varmen fra.
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god og magisk førjulstid – full av undring, varme og kanskje et lite nikk fra en fjøsnisse i skumringen.
For dere som ønsker å lese hele julefortellingen, er teksten her uten bilder.
KAPITTEL 1 – Morgen i de dype skogene
Snøen hadde falt hele natten i de dype skogene, og alt var pakket inn i et hvitt, mykt teppe som glitret i den gryende adventsmorgenen. Granene bøyde seg under vekten av sukkerhvite greiner. Det var en slik morgen som fikk hele skogen til å virke som et levende, pustende julekort.
Inne i den største koia våknet nissene sakte til liv. Glørne i ildstedet glødet stille, og i en krok lå rampenissen under bordet med beina i en vedkurv etter nattens rampestreker. Nissebarna sov med nesene stikkende ut av skinnfeller, mens de eldre nissene snudde på seg og mumlet noe om at adventsmorgener alltid kom for tidlig.
Men én nisse var allerede oppe: Gammel-Nissefar, eller Bestenisse som alle kalte ham, selv om han i hemmelighet mente han slett ikke var så gammel. Han tok på seg støvlene, gned rim av skjegget og gikk ut i den blå morgenen, rett mot utedoen som sto mellom to graner med et hjerte skåret i døren.
Der satte han seg ned, buksa godt nede på knærne, og pustet tungt ut i den kalde luften. Ingenting i verden ga så mye ro som et stille dobesøk på en vintermorgen i skogen. Gjennom hjerteåpningen i døren kunne han se stjernene blekne sakte i horisonten.
På fanget hadde han boken han hadde funnet tidligere i høst – en blå bok med sølvskrift: Elverum – byen som venter på nissene. Den hadde dukket opp uten forklaring, som om den var sendt som en invitasjon. Han bladde i den, og til sin overraskelse hadde nye sider dukket opp. Tegninger av Triangelparken, Rådhusplassen, Storgata og Viggo Bårdsengs galleri. Det var som om boken fortalte dem hva som ventet dem i byen.
Han ble sittende så lenge at Lille-Skråsjegg – den minste og ivrigste nissen – kom tuslende ut. Han var så spent på reisen at han ikke hadde sovet et øyeblikk. Da Bestenisse kom ut av utedoen, kastet Lille-Skråsjegg seg i snøen og lot som om han sov der ute. Bestenisse ristet på hodet og smilte.
«Når en liten nisse ikke får sove før en reise, betyr det at han er klar for eventyr.»
Og slik begynte dagen da nissene skulle reise til Elverum.
KAPITTEL 2 – Reisen gjennom skogen og natten i den gamle løa
Hele nisseflokken gjorde seg klar. Hester sto dampende ved sledene, geitene trampet ivrig i snøen og mente de burde trekke minst halve lasset, og nissebarna fniste mens de pakket ned både nødvendigheter og helt unødvendige ting.
De reiste gjennom skogen som et lite tog av liv og latter. Trærne lente seg over stien som om de ønsket dem god tur. Sledene gled så mykt over snøen at det hørtes ut som hvisking.
Da solen gikk ned i en flamme av lilla og blått, nådde de den gamle løa der de alltid sov den første natten. De tente et bål, bredte ut skinnfeller og la seg tett sammen.
Men den natten skjedde noe spesielt. Musefamilien Lillestjert – som bodde i løa – kom frem med små gaver: frø, bær og en liten nyperose. De la dem i en ring som takknemlighet for at nissene passet på skogene. Snøfivel, den store geiten, så dem og nikket alvorlig som en dronning i et geitekongedømme.
Da nissene våknet og så gaven, ble de rørte. Bestenisse løftet nyperosen med skjelvende fingre. «Det er ikke størrelsen på gaven som betyr noe,» sa han. «Bare hjertet bak den.»
Senere gikk han til utedoen bak løa. Den var enda kaldere enn den hjemme. Men når han bladde i boken, så han at en tegning av et stort juletre på en plass med fakler rundt – Rådhusplassen – nå var synlig.
Han kjente noe i magen. Det store nærmet seg.
KAPITTEL 3 – Flyet, fallskjermene og den første natten i byen
Mens sledene sov i løa, var blånissene i full gang i sin del av skogen. Nisseflyet – en skranglete konstruksjon laget av never, osp, bjørk og en gammel trillebårdel – sto klart til å lette. Ingen visste hvordan flyet kunne fly, men det gjorde det hver eneste advent.
Rampenisse Tjorven hadde sneket med en sekk pepperkaker om bord, noe som var helt forbudt. Såklart åpnet han sekken i luften. Lukten fikk propellen til å spinne dobbelt så fort. Nisser ble kastet frem og tilbake. Kapteinnissen mistet lua si og skrek av både raseri og latter.
Til slutt kastet de seg ut i fallskjerm, og nissene dalte ned mot Elverum som dansende snøfnugg. De landet i Triangelparken, ved Østo og nesten på taket til Amalfi. En blånisse landet i en snøhaug og måtte graves ut.
Da sledene kom noen timer senere, møttes nissene i måneskinnet og sto lenge og bare så på byen som lå foran dem. Snøen glitret. Lysene blinket. Det var som å se et levende maleri.
De gikk rett til Hauggården – Viggo Bårdsengs rettesøm-galleri
Døren åpnet seg som om den kjente dem.
Inne var det mørkt, stille og varmt på samme tid. Bildene på veggene fanget dem straks. Elverum i vinterlys. Storgata i kveldsblå toner. Glomma i frostrim. Det var som om Viggo hadde sett verden slik bare nisser gjorde.
«Vi må ta med noen bilder som gaver,» sa Bestenisse. «Til dem som ikke klarte reisen.»
De tok ned tre små bilder og pakket dem i neverposer. På disken lå smykker av tre og stein, og nissefrøknene gispet av glede. De tok med noen av dem også.
Ved systua la de fra seg klær som hadde fått hull på reisen. Viggo sydde ikke nye klær – men han reparerte alt. Nissene visste at når de kom tilbake senere, ville alt være helt igjen. Det var deres egen lille hemmelige tradisjon.
Rampenissene flyttet et par småting, slik de alltid gjorde, men på en måte som bare Viggo ville forstå. En liten hilsen.
Og så forsvant nissene ut i natten.
KAPITTEL 4 – Nisseliv i byen og rampestreker i hver krok
Elverum lå mørkeblå og stille under vinterhimlen. Snøen i Triangelparken glitret, og rampenissene var allerede i gang med å lage en hoppbakke i skråningen ved Kulturhuset. Kinoen lå tom, men nissene satte seg i stolene og lot det store lerretet fylle dem med undring.
I Storgata presset nissebarn nesene mot vinduene og stirret på pepperkaker og julepynt. De lo, fniste og tegnet små sirkler i kondensen på glasset. På Hotel Central satte nissene seg i stolene som om de var kongelige, og selv rampenissene var høflige der inne.
Så gikk de videre til Milano og Amalfi, der de luktet på pizza og pasta, og tok små smakebiter de gjemte seg bak lerretshyller for å spise. Ingen mennesker merket at små fotspor lå igjen i melet på kjøkkenet.
Deretter gikk nissene dit de alltid gikk når de trengte ro i byen: Gaarder Gård.
Den gamle gården lå majestetisk , ikke langt fra Triangelgården, Sigdal Interiør, Amalfi og Viggo Bårdsengs butikk. Den hadde stått der i generasjoner. Den luktet av treverk, historie, vind som blåste rett fra gamle tider. Nissene satt under takutstikket og lot skinnfellene hvile mot veggen.
Gaarder gård – nissenes hvilested midt i Elverum
Gaarder gård hadde en egen ro som nissene kjente igjen lenge før de var i nærheten. Det var som om gården pustet – ikke tungt, men med en mild, gammel varme som kom fra tømmeret, jordene som en gang lå rundt, og alle menneskene som gjennom tidene hadde vandret under dens tak. Selv nå, midt i moderne Elverum, sto gården som et lite stykke av fortiden, plassert et lite steinkast fra Triangelgården, Sigdal Interiør, Amalfi og Viggo Bårdsengs butikk, som en påminnelse om at noe varer, selv når alt annet forandrer seg.
Hege og Gunnar, eierne av denne vakre storgården, elsket å pynte ute når vinteren kom. Ikke bare for seg selv, men for alle som gikk forbi. De satte ut gamle lykter, kurver med granbar, små skigjenstander og ting som hadde levd et langt liv. Lyset fra små lenker glitret over tunet, og menneskene som passerte kunne ikke unngå å smile litt – men de ante ikke at de samtidig skapte en festplass for noen helt andre.
For nissene… de elsket Gaarder gård.
For dem var det som å komme til et hemmelig skjulested. De kalte det Hvilestedet. Det var ett av de få stedene i byen der selv rampenissene sluttet å lage sprell. Her kunne de sitte under takutstikket, la skinnfellene som Hege og Gunnar hadde lagt ut varme de små ryggene deres, og høre vinden rusle gjennom trærne som om den fortalte eldgamle historier.
Når de ankom denne natten, ble det straks roligere i flokken. Noen tente en bitteliten gløgggryte bak vedskjulet, andre tegnet mønstre i rimlaget på veggen. En blånisse spilte lavt på en barkfløyte, mens en gammel rødnisse danset en sakte, rund dans i snøen.
Gaarder gård var trygghet. Et lite pusterom i byen. Et sted der nissene kunne være akkurat slik de var.
Og om Hege og Gunnar noen gang syntes det var flere små fotspor enn vanlig rundt tunet om morgenen – ja, så hadde de helt rett. Gaarder gård hadde hatt besøk. Igjen.
Mens de voksne nissene hvilte og koste seg, satt Bestenisse alene i Triangelparken. Han bladde i den gamle, tykkbundne boken sin. Nye sider viste seg der den ikke hadde hatt flere på mange år. Sider om dans, lys, leker og fest. Og Bestenisse smilte, for han visste at natten ennå var ung, og at eventyrene hadde bare så vidt begynt.
«Det er nå,» sa han stille.
KAPITTEL 5 – Den store nissefesten på Rådhusplassen
To netter før julaften lå Rådhusplassen stille, dekket av ny snø og et mykt, gyllent lys fra gatelyktene. Plassen var tom, ventende.
Så kom nissene.
Først som skygger. Deretter som små lys. Og så, plutselig, var hele plassen fylt av liv. De bar med seg fakler, kurver, julemat, skinnfeller og instrumenter. Hele atmosfæren forandret seg idet de trådte inn på plassen. Byen virket å våkne litt i vintermørket.
De reiste juletreet fra Svartholtet – høyt og staselig midt på plassen. Så pyntet de det med neverhjerter, halmfugler, treskjærte figurer og epler som bar merker av små nissebitt.
Da faklene ble tent, løftet flammene seg som levende skapninger. Snøen glitret. Hele plassen glødet.
Så kom festmaten.
Lefser fylt med tynn grøt. Småkaker bakt i skogen. Røkt fisk. Tørket eple. Honning fra nissebiene. Barsaft som duftet av skog. Og midt i plassen sto en stor gryte med nissegrøt som hadde kokt hele dagen over bål.
Barna fikk først, slik det skulle være.
Og så begynte dansen.
Nissebarna løp rundt treet i kaotiske, lykkelige sirkler. De voksne danset gamle nissedanser, hoppende og trampende, med skjegg og luer som fløy i alle retninger. Rampenissene laget egne danser som ingen skjønte, men alle prøvde.
Leker oppsto spontant. Snøbollkast. Skli-konkurranser. Luefanging. En konkurranse i hvem som kunne trille en snøball lengst mens de sang.
Og under treet satt en liten svart kråke og så på. Nissefrøknene ga den bær og brødsmuler. Og da den fløy opp og landet i toppen av treet som en levende stjerne, holdt alle pusten et øyeblikk.
Bestenisse åpnet boken. Sidene var tomme nå, men de glødet av lys.
«Dette,» sa han, «er historien vi skriver selv.»
Og de danset videre til faklene sluknet og himmelen begynte å lysne.
Da de forlot plassen, la Bestenisse en liten trefigur ved døren hos Viggo som takk.
Og da nissene kom hjem til koia i skogen, satte Bestenisse seg på utedoen, så opp på stjernene og sa:
«Den vakreste julen. Og neste år gjør vi det igjen.»
AVSLUTNING
Når denne historien i dag er fortalt helt til ende, håper jeg du sitter igjen med et lite smil – kanskje også et øyeblikk av undring. For selv om vi alle vet at fjøsnisser ikke finnes … ja, så er det likevel noe med julen som gjør at vi begynner å tvile. I den mørkeste tiden av året skjer det ting vi ikke helt kan forklare. Små pust av magi. Fotspor som ikke burde være der. Lyder og lysglimt vi ikke finner noen forklaring på.
Troen – enten den er stor eller bitteliten – og drømmene vi bærer på, gjør noe godt med oss. De åpner dørene til et rom inni oss hvor fantasien får flyte fritt, hvor hjertet blir litt mykere, og hvor vi igjen kan kjenne barnets egen undring.
Og sannheten er: Du trenger ikke fortelle noen hva du egentlig tror på. Noen hemmeligheter skal man få beholde helt for seg selv. De er som små lys som bare du kjenner varmen fra.
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god og magisk førjulstid – full av undring, varme og kanskje et lite nikk fra en fjøsnisse i skumringen.