Du vil bli dypt savnet
- men vi unner deg hvilen
(Født 21.06.1928 Død 29:06.2026)
Kjære mor.
(Minneord i begravelsen)
Det er vondt, men samtidig godt, å være her i dag og dele disse siste ordene til deg. Ord som skal forsøke å fortelle litt om hvem du var, og hva du betydde for oss barna dine – Terje, Tore og Viggo.
Det er vanskelig å oppsummere et langt liv. Og det er nesten umulig å sette ord på hva en mor betyr. For en mor er ikke bare en person i livet. En mor er selve tryggheten. Hun er hjemmet. Hun er stemmen, blikket, hendene, omsorgen og kjærligheten som følger oss gjennom hele livet.
For oss barn kunne oppveksten knapt ha blitt bedre. Vi var heldige som fikk vokse opp med deg og far, Reidar. Dere skapte et trygt hjem for oss. Et hjem fylt av omsorg, arbeidsglede, varme og gode minner.
Far gikk bort for mange år siden, og etter den tid var det du som ble det naturlige samlingspunktet i familien. Du var den som holdt trådene samlet. Du var den vi kom tilbake til. Den som alltid var der, på din rolige og gode måte.
Denne tryggheten ga du ikke bare til oss barna. Den ga du også videre til barnebarna dine. Gjennom oppveksten deres var du en viktig og god støtte. De visste at farmor var der. Hos deg fant de ro, varme og omsorg.
Når de var lei seg, når noe var vanskelig, eller når de bare trengte en trygg favn, var det ofte til deg de søkte trøst. Du hadde en egen evne til å møte dem med mildhet og forståelse. Du lyttet, du trøstet, og du fikk dem til å føle seg trygge. Slik ble du ikke bare farmor, men også et fast og kjærlig holdepunkt i livene deres.
Du vokste opp i Bergen, i en søskenflokk på fem. Du var den eldste, og allerede tidlig i livet fikk du en rolle som den trygge storesøsteren. Den de andre kunne lene seg til når livet ble vanskelig. Den de kunne komme til for hjelp, støtte og råd.
Det sier mye om deg. Du var en som stilte opp. En som bar ansvar uten å gjøre mye vesen av det. En som hadde et varmt hjerte, og som forsto når andre trengte deg.
Vi har også forstått at du nok var en ganske fjong ung dame da du vandret gjennom gatene i Bergen. Dette skjønte vi kanskje ikke fullt ut da vi var barn, men i ettertid har vi fått se små glimt av den unge kvinnen du en gang var.
Da vi begynte å rydde i huset, dukket det opp fine klær, sko, hatter og andre vakre ting du hadde tatt vare på. Innerst i klesskapet lå minner godt bevart. Kanskje var det en liten del av Bergen og ungdomstiden som fikk bli med deg videre i livet.
Du traff vår far, Reidar, i Bergen under frigjøringen i 1945. Det må ha vært en spesiell tid. En tid preget av håp, glede og nye begynnelser. Midt i dette møttes dere to.
Senere giftet dere dere i den nydelige Mariakirken i Bergen, ikke langt fra der du vokste opp. Når vi ser på bildene fra bryllupet, ser vi deg i en vakker hvit brudekjole. Det er ikke vanskelig å forstå at far ble betatt av synet som møtte ham inne i kirken.
I Bergen hadde du forskjellige jobber. Du jobbet blant annet i klesbutikk, og senere som tanntekniker. Far jobbet på den tiden hos en gullsmed.
Dere hadde et liv i Bergen, men klimaet der var ikke godt for far. Derfor flyttet dere på begynnelsen av 1950-tallet til Elverum, der far hadde vokst opp. En tid bodde dere hos familien hans, før hjemmet deres ble Klokkergården i 1954, der Norsk Skogmuseum ligger i dag.
I 1953 kom Terje til verden. Tre år senere ble Tore født. Fire år etter kom Viggo til verden, på Klokkergården.
Der, på Klokkergården, skapte du og far et lykkelig og spennende liv for oss barn. Vi var heldige som fikk vokse opp så landlig som vi gjorde på den tiden. Naturen, jordene, elva og området rundt huset ble en stor lekeplass for oss.
Om sommeren hadde vi robåt nede ved Glomma. Dere tok oss med over elva, og vi hadde mange fine sommerdager sammen på Prestøya. Det var grilling av pølser, bading, lek og kos. Et blått pyramidetelt ble alltid tatt med, slik at vi barna hadde noe å krype inn i når vi ble trøtte.
Slike minner kan virke små for andre, men for oss er de store. De er bilder av en trygg og god barndom. Bilder av familie. Bilder av deg og far som ga oss opplevelser vi aldri glemmer.
På høsten fikk vi leke på jordene rundt huset etter at kornet var slått. Vi bygde halmhytter og koste oss ute helt til kvelden kom og vi måtte inn.
Vi husker følelsen av frihet, lek og trygghet. Vi husker hjemmet. Vi husker dere.
I 1966 bygde du og far eget hus like ved sykehuset. Det huset ble vårt hjem resten av tiden før vi barna etter hvert flyttet ut. Der fortsatte livet. Der ble det mange middager, samtaler, besøk og gode stunder.
Og også etter at vi flyttet ut, var barndomshjemmet hos deg og far et sted vi alltid kunne komme tilbake til.
I 1990 døde far, og du ble alene i huset. Det var en stor forandring i livet ditt. Men du fortsatte å være den samme trygge og omsorgsfulle moren du alltid hadde vært. For oss barna, for barnebarna, oldemor og etter hvert også som tippoldemor.
Barnebarna fikk kjenne mye av den samme tryggheten som vi hadde vokst opp med. De kom til deg på besøk, de ble tatt imot med varme, og de visste at hos farmor var det alltid rom for dem. Du fulgte dem gjennom barneårene på din stille og omsorgsfulle måte.
Når noen av dem var lei seg, var det ofte deg de ville til. Hos deg fant de trøst. Du hadde tid, du hadde tålmodighet, og du hadde den gode roen som gjorde at barn kunne senke skuldrene. Du visste når du skulle si noe, og du visste når det holdt å bare være nær.
Det er en stor gave å gi videre til sine barnebarn. Ikke bare gaver som kan pakkes inn, men trygghet, nærhet og følelsen av å være elsket. Det ga du dem. Og det vil de alltid bære med seg.
Du hadde en egen evne til å vise omsorg på en stille og god måte. Du trengte ikke mange store ord. Det lå i handlingene dine. I blikket. I hendene. I måten du var til stede på.
Når vi nå sitter med minnene etter deg, kjenner vi at de er mange. Noen store, noen små. Noen klare, andre mer som stemninger. Men alle hører de sammen med deg.
Vi tenker på barndommen. På Klokkergården. På Prestøya. På huset ved sykehuset. På hverdager og høytider. På middager, kaffekopper, samtaler og stillhet. På omsorgen du ga. På alt du gjorde uten å be om takk.
Vi tenker også på de siste dagene. På de siste stundene vi fikk sammen med deg. På hånden din. På smilet ditt. På roen som etter hvert kom.
Det var vondt å se deg gi slipp, men det var også godt å få være nær deg. Godt å få holde deg. Godt å vite at du ikke var alene.
Du har levd et langt liv, kjære mor. Et liv fylt av ansvar, arbeid, omsorg, kjærlighet og familie. Du har vært storesøster, kone, mor, svigermor, farmor, oldemor og tippoldemor.
Du har betydd noe for så mange. Men for oss barna var du først og fremst mor.
Vår mor.
Den som alltid var der.
Den som ga oss en trygg barndom.
Den som holdt familien samlet.
Den som lærte oss hva omsorg betyr.
Den som også ga barnebarna trygghet, trøst og kjærlighet.
Den som satte spor som aldri forsvinner.
Du er ikke lenger med oss fysisk. Vi kan ikke lenger ta hånden din, høre stemmen din eller besøke deg slik vi gjorde før. Men minnene ligger trygt bevart innerst i våre hjerter.
Der skal du fortsatt være med oss. I alt vi husker. I alt vi fører videre. I alt det gode du ga oss.